Svar til sogneprest Ingrid Elise Wergeland

"Psykopatene blant oss":
Svar til sogneprest Ingrid Elise Wergeland.

I Verdidebatt i Vårt Land den 6.9.2012 hadde Soknepresten i Lovisenberg, Oslo, et innlegg, "Psykopatene blant oss", etter artikkelen «Fra menneske til monster», der jeg ble intervjuet om psykopater i forbindelse med utgivelsen av min bok «Psykopatene blant oss». Det er fint at soknepresten griper fatt i temaet, og forteller oss om sin forståelse av psykopater. Jeg vil gjerne få utdype et av hennes utsagn. Hun skriver: « Og likevel: Til tross for vold, overgrep, forbrytelser og løgner, psykopaten har rett i et synspunkt: Det er synd på ham! For han vil alltid drives av sin indre usikkerhet. Han vil aldri få noe nært forhold til andre. Han vil dømmes til å leve i den løgnen han kanskje et sted vet, ikke har rot i virkeligheten. Alt er skuespill. Alt er fake.» Hun skriver videre: «Det evige jaget etter selvbekreftelse fører til isolasjon og ensomhet.»

En misforståelse.
Det er dessverre en misforståelse at psykopater drives av sin indre usikkerhet. Det er nok ingen indre usikkerhet. Når man er grandios, og derved mener seg bedre enn alle andre, tar aldr feil, osv., viser det heller at psykopatene mener seg urettferdig behandlet og misforstått hvis de ikke blir beundret eller anerkjent. Hvis de sier at det er synd på ham eller henne, (ikke alle psykopater sier det), så er det heller en del av deres manipulering og overbevisning. De drives ikke av sin indre usikkerhet, men av det motsatte: sin grandiositet. Det fyller hele rommet der ikke-psykopater kan ha anger, dårlig samvittighet, skam og lav selvfølelse, eller empati, kjærlighet og nærhet. Fordi psykopatenes hjerne har utviklet seg slik at disse egenskapene mangler, har de aldri hatt noen erfaring eller opplevelse av slike følelser, og vet heller ikke at det er noe å savne eller som mangler. De opplever seg selv perfekte og fortreffelige, selv om de kan forstille seg og innbille oss noe annet. Men ikke alle psykopater manipulerer med stakkars meg.

Mange ansikter.
Psykopater kan forstille oss hva det skal være. Noen er grusomme hele tiden, andre veksler mellom sjarmerende og vanskelige, egoistiske og «gavmilde», «snille» og slemme, noen er sosiale, på topp i samfunnslivet og selskapslivet med stor omgangskrets, andre igjen fremtrer beskjedne, stakkarslige og ensomme. De kan således fremstå på alle tenkelige, forskjellige måter, men utgangspunktet er det samme: 1) grandiositet og 2) manglende empati.
Psykopatenes grandiositet er således for dem ingen løgn eller vrangforestilling. Det er deres sanne verden, deres virkelighet, en annen virkelighet kan ikke eksistere for dem. De er grandiose helt inn i sitt innerste indre. Dessverre.
Når de forlanger beundring og anerkjennelse, er det ikke for å døyve indre usikkerhet, men fordi de mener seg berettiget til det i kraft av sin fortreffelighet og opphøyethet, og de forlanger at andre bekrefter det. Mange har smertelig erfart psykopatenes vrede og straff dersom de ikke gjør det som psykopaten vil og har bestemt.

Anne Brudevold
Psykolog og Mensendieck sykegymnast
Bedriftsøkonom BI

www.annebrudevold.no